Art Historian; Effects of the Subconscious

A central characteristic of Therese Nortvedt´s pictorial language is the mythical dimension of her motifs. She presents us with a personal mythology occupied by women, children, animals and dolls, often rendered in feminine pastel. Together the figures create stories indicating deeper symbolic meanings, never fully accessible.

Separated as they are from the trivial and tangible, these pictorial stories show paranormal traits. We are transported to the dim universe of Sleep. To inner landscapes inhabited by creatures of the imagination. Ghost and nightmarish demons, softly shape-shifting between animal and human form. The creatures resemble hieroglyphs – mysterious signs we decipher to comprehend, like a dream, that is hard to grasp, like the puzzling fog here surrounding us. An illustration of bewildering unclarity, fog represents the fluid interim between Reality and the Unreal, it therefore also signifies Ambivalence. Due to its constant transformations, fog can furthermore represent the endlessly changing images of the Mind.

Besides, fog or uncanny white mist communicates a sense of horror. Mist is symbolically related to both death and the demonic. Side by side with this angstridden symbolism, we here also find associations to sorrow. White mist can be read as “white sadness” – caused by losing what cannot be identified. Being an emotion hard to describe, it is experienced often as a vacuum. The sensation of emptiness is accentuated by the many empty eyes confronting us in these paintings. As windows to the soul, eyes that seem empty and blind are additionally legible as blinded sanity.

We can also connect the loss of sight to the Third Eye – to clairvoyance and vision. Empty eyes thus point towards the transformation of one way of seeing to another, or to different levels of consciousness. In contrast to our physical sight, our inner Night Vision reaches deeper and further – in fact, all the way to the wisdom of the Unconscious.

The dreams have their own logic, is demonstrated in the famous fable about Alice in Wonderland – an iconic masterpiece within dream literature.

In her paintings Nortvedt enters into a dialogue with this literary and filmatic work. But it is a dialogue tinged with Gothic. Deathly pale, her young girls look alarmingly vulnerable compared to the rosy cheeked Alice. Appearing like spirits before us, they are accompanied by nocturnal owls, predatory creatures with haunting cries.

Birds associated with death and ill omen. With large eyes evolved for perception in darkness, and wings feathered to be silent in flight, they wait for they prey. In one instance an owl hovers over a hauntingly pallid girl who seems suspended in air. Near the bird, a small aircraft – perhaps a rescue helicopter – materializes from behind a cloud.
Too late, or just in time.

By Nina Denney Ness, Art Historian

Underbevissthetens tilveiebringelser

Et av de sentrale kjennetegnene ved Therese Nortvedts billedspråk er motivenes mytiske vinkling. Vi møter her en personlig mytologi befolket av kvinner, barn, dyr og rekvisitter, gjerne gjengitt i pastell. Sammen danner skikkelsene fortellinger som antyder dypere symbolske betydninger som aldri helt lar seg fange.

Atskilt fra det trivielle og håndgripende viser disse billedhistoriene overnaturlige trekk. Vi fraktes inn i søvnens dunkle univers – til et indre landskap bebodd av fantasifostre, spøkelser og marerittaktige demoner med glidende overganger mellom  mennesker og dyr.

Nortvedts skikkelser er som hieroglyfer. Gåtefulle tegn man desifrerer for å forstå. Er det dette som antydes i den gåtefulle disen man ofte ser i hennes arbeider? Som bilde på uklare tilstander av forvirring, representerer tåken  stadiet mellom det virkelige og det uvirkelige – derved også det ambivalente. I kraft av dens stadige transformasjoner peker tåken dessuten mot sinnets endeløst skiftende bilder.

Den underlige hvite disen kommuniserer for øvrige uhygge, og er symbolsk forbundet med både død og det demoniske. Denne angstfylte symbolikk opptrer side om side med assosiasjoner til vemod. Hvit tåke kan være bilde på ”hvit sorg” – en sorg der man mistet noe man ikke vet hva er. Fordi denne følelsen mangler ord oppleves den som et tomrom. Selve fornemmelsen av tomhet forsterkes av de tomme blikkene som ofte konfronterer oss i Nortvedts billedverden. Som vinduer inn til sjelen, er blinde øyne også avleselige som forstandens forbindelse.

Samtidig kan synstap assosieres med ”det tredje øyet”, altså med klarsynhet og det indre syn. Slik peker de tomme blikk mot forvandlingen av en måte å se på til en annen – eller en bevissthetstilstand til en ny.

I motsetning til vårt ytre syn, skuer vårt indre nattsyn langt dypere – og inn i ubevissthetens visdom. Drømmer som har sin egen logikk demonstreres i den kjente fabelen om Alice i Eventyrland. Et ikonisk mesterverk innen drømmelitteraturen. Nortvedt går inn i en dialog med dette litterære og filmatiske verk. En dialog med en anelse av det gotiske. Dødelige bleke, ser disse unge jentene alarmerende sårbare ut, sammenlignet med Alice med sine rosenrøde kinn. Som ånder fremtrer de foran oss ledsaget av nattlige ugler, predatorer med uforglemmelige skrik. Fugler som assosieres med død og sykelig forvarsel. Med store øyne utviklet til å se i mørket og fjærkledde vinger for en lydløs flukt, venter de på sitt bytte.

I maleriet Wonderland svever en ugle, over en hjemsøkt blek jente, tilsynelatende hengende i luften. Ikke langt fra fuglen, bak skyene, kommer det et lite redningshelikopter til syne.
Litt for sent – eller akkurat i tide.

Av Nina Denney Ness, Magister i Kunsthistorie

2017-02-13T09:00:48+00:00 Media|0 Comments